Perlemorskyer

Fra Meteorologileksikon
Hopp til: navigasjon, søk
Perlemor over Oslo, desember 2003. Foto: Bjørn-Henrik Lybeck.

Perlemorskyer (eng. mother of pearl) er lysende, ofte linseformede skyer som opptrer i stratosfæren.

Beskrivelse

Perlemor over Tiller. Foto: Geir Kjosavik.

Disse vakre skyene, som spiller i alle regnbuens farger, blir dannet på høye breddegrader om vinteren i forbindelse med sterke luftstrømmer over fjell. Skyene blir dannet i en høyde av 20-30 km og ligger dermed mer enn dobbelt så høyt som vanlige slørskyer (cirrus).

Perlemorskyene kan best sees når solen står like under horisonten. Skyene kan like gjerne ligge der resten av døgnet, men observeres da bare som et lett, hvitt slør. Bare en skytype har mer spektakulære farger enn perlemorskyer og det er lysende nattskyer.

Skyene består av iskrystaller. Solstrålene brytes i iskrystallene akkurat som når lyset går gjennom et prisme, og det flotte fargespekteret vises.

Luften i stratosfæren er normalt meget tørr, den relative fuktigheten er bare på noen få prosent. Tidvis hender det at utløpere fra den kalde polare stratosfære tilføres så mye vanndamp fra troposfæren at perlemorskyer dannes. Perlemorskyer dannes altså helst i polare områder og i perioden desember-februar, når atmosfæren er på sitt kaldeste og solas daglige gang er gunstig.

Typer

Detaljer fra perlemorskyene over Tiller. Foto: Geir Kjosavik.

Det finnes flere typer perlemorskyer. Den vanligste typen er linseformet og skyldes kraftig vind over fjell. Fjellene setter lufta i bølgebevegelser, som forplanter seg langt opp i atmosfæren. Der lufta stiger mot "bølgetoppene" blir lufta ekstra avkjølt, og selv nesten helt tørr luft kan kondensere til skyer. Flere skyer med noe avstand viser forskjellige bølgetopper. Det skyfrie området i mellom er en "bølgebunn". I tillegg til iskrystaller kan skyene bestå av kjemiske sammensetninger som blant annet påvirker ozonbalansen i stratosfæren.

Historikk

Perlemorskyer ble første gang omtalt på slutten av 1800-tallet av Henrik Mohn, daværende bestyrer av Meteorologisk institutt.

Dybdestoff

Perlemorskyer over Valdres. Foto: Pål Evensen/met.no

Goethe (1749-1832) er for ettertiden mest kjent for sin diktning. I unge år var han også en habil vitenskapsmann, blant annet dypt fascinert av regnbuens magi. Newtons brytningsteori, der regnbuens farger med formler og tall forklares som sollysets gang gjennom regndråpene, ble en solid nedtur for Goethe. Han følte verken mer klokskap eller lykke av slike forklaringer.

Goethes Faust sier (før han slutter sin pakt med djevelen): "Jeg arme narr er like klok som før jeg leste første bok". I filosofien har motstanden mot "moderne" naturvitenskap vært en gjenganger, særlig siden 1500-tallet da Jorda "ble rund" og planetenglene ble "fordrevet" fra solsystemet.

De fleste lar seg fascinere av perlemorskyene som fra tid til annen pynter opp himmelen over Norge midtvinters. Stadig kommer det henvendelser til Meteorologisk institutt om en forklaring av fenomenet. Perlemorskyer og regnbuer er to alen av samme stykke, og de som vil følge Goethes eksempel er herved advart.

Se også